Lukkertid

I dag lærte vi om lukkertid og stilte kameraene våre på "Tv"- Time Value eller "S"-Shutter Speed for å kun fokusere på lukkertiden. Lukkertiden er den tiden "lukkeren" er åpen før den lukkes, og hvor mye lys den rekker å slippe inn.

• Ved kort lukkertid 1/8000 sekund - 1/250 sekund vil bevegelsen fryses mens bildet blir mørkere.
•  Fra 1/125 sekund - 1/60 sekund blir bevegelsen litt fryst
• Mellom 1/30 sekund og 1/15 sekund vil du begynne å se bevegelsen
• Fra 1/8 og oppover mot hele sekunder (1", 2") og helt opp mot 30" sekund vil det bli mer og mer stripete bilder der du kan se bevegelsene. Bildene vil også bli lysere og et stødig underlag eller stativ er nødvendig for å få klare bilder.

Her er det brukt en lukkertid på 1/2 sekund. Rebekka er klar ettersom hun står stille, mens bevegelsen til Ester blir dratt ut og hun blir nesten gjennomsiktig.

Her kan vi se at noe av det samme har skjedd. Men denne gangen er de begge i bevegelse og med en lukkertid på 1/5 sekund er skikkelsene deres dratt utover.

I dette bildet er lukkertiden 1/125. Vi ser ansiktet hennes helt klart selv om hun beveger hodet fra side til side.

Her er ester nokså klar og bevegelsen hun gjør med skjerfet er nokså fryst. Lukkertiden her er 1/500.

I dette bildet er sjerfet blitt klarere og lukkertiden er kortere. Men vi ser også at bildet ble mørkere. Dette er ulempen med for kort lukkertid. Her har jeg brukt lukkertid 1/1000 sekund.

Utstilling på Bryne

Mandag 6. februar dro fotogruppen vår på utflukt til Bryne. Vi var på utstillingen Anonymia på Bryne Kunstforening. Kunstner og komponist Liv Runesdatter hadde her laget lyd og musikk på utstillingen. Fotograf Signe Christine Urdal hadde tatt bildene. Sammen hadde de jobbet med proskjektet i over ett år og det var spennende å høre dem snakke om sitt arbeid. Deres utstilling omhandler den store tabu sykdommen HIV.

Jeg synses utstillingen var svært sterk. Jeg drømte meg bort i de ubehagelige lydene som fyldte rommet med flakkende svart hvitt bilder. Jeg prøvde å kjenne på deres smerte. Bildene illustrerte sårbarhet og skam. Smerte, frykt og ubehag. Å kunne sitte stille slik og kjenne på alle sanseinntrykkene gir meg mye. 

Den sterkeste delen av utstillingen for meg var å få sitte å høre på historiene som ble fortalt om hvordan det var å leve med HIV. Ettersom nettopp denne sykdommen har blitt et slags tabu i samfunnet er det ingen lett sykdom å leve med. Mange velger å ikke informere sine nærmeste og lever i skam og avsky. De er redde for hvordan folk vil reagere.

Alle HIV-positive som hadde stilt opp til proskjektet var anonymisert. Det var ikke deres stemmer som fortalte historiene. Dette fikk vi vite før vi hørte lydsporene, så jeg forventet først at vedkommende skulle fortelle i 3. person. Men opplevelsene til disse menneskene ble gjenfortalt i 1. person og med en slik innlevelse og sorg at en kunne forestille seg at noen satt å fortalte om seg selv. Dette gjorde erfaringene mer troverdige og enda mer gripende.

Videre i utstillingen så vi portrett bilder av helt vanlige mennesker. De ble fremstilt som mennesker "midt i blant oss" som kunne være en helt tilfeldig person i samfunnet. Bildene representerte de i samfunnet som var HIV positive. Selv om modellene ikke hadde HIV ville kunstneren få frem at det ikke går ann å se på en person om han/hun har HIV. Det kan være en hvilken som helst person på gaten. Og det burde ikke være et tabu. Vi burde kunne snakke om denne sykdommen slik som alle andre.

Bildene er utsnitt tatt med mitt kamera og er ikke originalfilene til Signe Christine Urdal. 

De er tatt med Canon 60D og er lett redigert i Photoshop.